Oppdagelsen som har gitt meg mest inspirasjon til arbeidet jeg gjør har vært forståelsen av hvor lett man kan få kontakt med barna, når man klarer å koble seg til den verden de utfolder seg i. Ofte glemmer vi at barna går gjennom en varig utvikling fra de er født til de er omtrent femten år gamle, først da har hjernen deres kapasitet til å sammenligne abstrakte tanker. Og det er ikke før vi er 21 at kroppen er klar til å åpne seg fullstendig for alle inntrykk som livet har å by på. Da jeg jobbet i barnehage med de minste barna ble jeg enormt overrasket over å se disse små skikkelsene som rakk meg til kneet forstå og snakke om ting som jeg aldri tenkte på, og som for meg ble sannheter som bare kunne komme fra barnas krystallklare og helt unike bevissthet, ut fra deres måte å oppfatte ting der de lever nært knyttet til alt som omringer dem av gode og vonde ting. Allerede i toårs alderen behersker de fleste et språk som tillater dem å kommunisere om ting vi voksne kan forstå, fordi det er vi som er modellene som lærer dem å snakke, vi er rollemønstrene som gir dem lærdommen de kommer til å ha som grunnlag for deres videre utvikling, da de skal lære å ta sine egne avgjørelser.
Men hva med den delen av barnas virkelighet som vi ikke kan forstå? Hvordan kan vi voksne som har glemt lekens frigjørelse få et innblikk i hva dette egentlig betyr for dem? Her i San Cristobal de Las Casas er det veldig lett å se forskjellen på den lille ungen som aldri har fått lov til å leke og utvikle seg gjennom latter. Vi merker oss godt at måten barna leker på er ganske så annerledes fra det vi er vant med i de europeiske landene. Det første som overrasket oss var antall barn som løp barbent rundt etter turistene for å selge fargesprakende armbånd og håndheklede luer, eller som gikk og bar på en liten kasse full med tyggegummi og forskjellige røykpakker for å tjene litt rusk de kan ta med hjem til familien. De er for det meste kledd i deres tradisjonelle drakter, og vi kan ut fra veveteknikkene og fargekombinasjoner lese oss fram til deres etniske tilhørighet. De aller fleste av disse barna er indianere fra små landsbyer rundt San Cristobal, andre bor i utkanten av byen i bittesmå trebrakker som bærer preg av uhorvelig vanskelige leveforhold og ekstrem fattigdom. De trasker rund på den store plasaen Zocalo og prøver på alle mulige måter å selge turistene varene deres. De er flinke til å vekke i oss en forferdelig følelse av gjerrighet når vi avviser tilbudet deres, for de ser så hjelpeløse ut der de trygler og ber om en peso for å kjøpe en tortilla. Men kan ikke dette være ennå en måte å uttrykke en lek på, har disse barna virkelig bevissthet om at de har det vanskelig og at de lever i en ekstremt urettferdig samfunn der deres rettigheter ikke blir tatt i betraktning?, tenkte jeg en gang, kanskje for å prøve å bli kvitt denne skyldfølelsen av å avvise dem selv om jeg visste at jeg hadde litt penger i lomma de godt kunne ha fått. Og så tenkte jeg videre at det er vi voksne som har lært dem å løpe fortvilet etter penger, vi har gjort dem avhengige av dette gjennom vår måte å oppføre oss på. Vi ønsket plutselig å gjøre noe for å få kontakt med dem, for å se om vi kunne få kikke en liten stund inn i universet de lever i. Jeg har ikke all verdens penger til å kunne gi disse barna et bedre liv, men kanskje kunne jeg gi dem litt tid for å vise dem at jeg virkelig brydde meg om dem, og kanskje, bare kanskje ville de godta meg og invitere meg inn i leken for å kunne lære av dem, og for å kunne gi dem litt av det kreative grunnlaget jeg har fått av å jobbe med barn i de siste årene.
Oppgaven viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det er et stort skille mellom dem som lever på gata og oss turister som er pengekilden deres. Vi fikk ikke kontakt med dem, for med en gang jeg hadde utløst mitt største og vennligste smil kom de bort for å selge noe, eller for å be om underskrift på et lite papir som kostet oss penger, så de kunne betale skolegangen deres en liten stund. Hvordan kunne vi vaske vekk det store dollartegnet vi hadde klistret til panna? Kanskje hvis vi viste at vi verdsatte dem? Så vi begynte å fyre løs med bilder, helt til vi forsto at vi skremte vettet av dem, for de har opplevd en ganske så nervepirrende periode på grunn av kampen til zapatistene, der soldatene gikk og tok bilder av dem før de kanskje kom noen dager senere og fanget en i familie for å førte ham bort til grusomme forhør. "Lukk øynene, lukk øynene", skrek de til hverandre før vi forsto hva vi gjorde, "de kommer til å stjele sjela di, de kommer til å stjele deg".
Lysten til å oppdage deres univers ble ganske vrien, helt til en vakker dag, da vi satt og slappet av på en benk på plassen og så to små, vakre indianerjenter i 6-7 års alderen komme vandrende mot oss med to hvite ballonger i hendene.
De kastet den ene ballongen mot oss, og da de så at vi var med på leken var det ikke måte på hvor fort barnet i oss ble med på leken. Vi fikk delta i det jeg vil betegne som en av de vakreste stundene jeg har opplevd siden jeg kom til dette fjellområdet. Vi lekte volleyballong ved den store trafikkerte gata på plassen, og det er virkelig sjeldent jeg har sett barn være så med på leken og så til de grader smittsomme med latterkick! Vi hylte av glede og inviterte de voksne til å stoppe opp et øyeblikk i deres travle gange mens turister fikk tatt bilder av oss der vi plutselig var en flokk med skrikende unger som hopet seg sammen for å være den neste til å dytte ballongen i lufta. Hva skjedde? Vi var to hvite "turister", og vi lekte volleyballong med to jenter og to hvite ballonger, og plutselig sto det ti andre barn rundt oss som lo så hjertelig at de fylte hele plassen med denne helt unike atmosfæren jeg skrev om tidligere. Noen av barna sto litt tilbaketrukket i noen minutter med håp på at ballongen skulle blåse i deres retning, men lettheten tok overtaket og de la vekk varene de solgte for å fri hendene og være med. Der løp vi rundt som to giganter omringet av armer og ben som rakk oss til livet og levde oss helt inn i en vennskapslek, der vår rolle var å passe på at latterkula skulle vare. Vi merket oss også at noen av barna fikk kjeft av andre voksne fordi de måtte jobbe, mens andre hadde lyst til å være med, men kunne ikke, fordi de måtte jobbe. Barna som var med, glemte fullstendig ordene "kjøp dette" og "kjempebillig" (som vi mener noe ironisk at de har fått i seg gjennom morsmelken), og levde seg fullstendig inn i den ukuelige galskapen som skapte en virvelvind av støv der de løp etter ballongen. Og jeg kan love dere at dette var, for oss, en kanonkule av inspirasjon der vi ble fylt med letthet gjennom den ukuelige latteren til jordas skrattende barn.
Det hele endte med fletting av håret til hverandre og små barn på fanget, svetteperler nedover kinnet og en liten jente som likevel prøvde seg på en "kjøp disse armbåndene, jeg gir deg fem for ti pesos". Jeg så på henne og sa: "jeg kan ikke. Hvis jeg gir deg penger vil jeg ikke kunne leke med deg. Jeg er kjempeslem, ikke sant?". Hun tok handa mi og begynte å stryke den forsiktig mens hun boret blikket i øynene mine. "Nei, du er ikke slem, du. Du er snill for meg".
Nå sitter jeg her og prøver egentlig å beskrive noe ganske så ubeskrivelig. Da jeg følte meg alene, var det en ensom mann som lærte meg å alltid føle meg i selskap, selv om jeg var alene med meg selv. Da jeg ikke hadde noe å spise var det en uteligger som beskyttet meg og delte sin beskjedne måltid med meg. Og da jeg følte meg litt for voksen, var den en liten indianerjente fra høyfjellet i Chiapas som fortalte meg at jeg var hennes venn. Kall dette overfølsom sentimentalitet, eller bekreftelse på at det som ikke dreper mennesket gjør det sterkere. Jeg liker å kalle sånne hendelser intersubjektiv skapelse av verdier, for her er jeg med den jeg er, og blir respektert av en som er den han eller hun er, og vi deler det vi er med hverandre. Dette blir spesielt vakkert når det er et barn som deler med meg fantasi og latterkuler så jeg kan sette meg ned og skrive at det fremdeles finnes plass til små gleder i den vanskelige voksne verden. Vår helt spesielle verden, der vi har en tendens til å prakke på de yngste ting vi tror vi forstår, men som veldig ofte, uheldigvis, knuser i ørsmå doser deres ubeskrivelige behov for utfoldelse gjennom letthet. Og vi voksne er egentlig bare store barn som også har behov for å leke. Det glemmer vi ofte å tenke på.
Av Gabriella Barrios
foto Ferenc Worum